Bemerkelsesverdig? Er vel ikke rart at en mor og hennes datter som kommer fra Tyrkia snakker tyrkisk med hverandre tenker jeg. Det ble også mye mer personlig, som jeg kjenner meg veldig igjen. Hver gang jeg snakker med min egen mor om noe, så starter det alltid på norsk, men så fort ting begynner å bli litt mer personlig begynner vi å snakke bosnisk til hverandre - noe jeg er så takknemlig for. Alle med en annen etnisitet enn norsk aner ikke hvor heldig de er så bor i et land som Norge, men likevel har deres egen kultur å forholde seg til. Finnes absolutt ingenting bedre

Hvorfor er det bemerkelsesverdig? Alle jeg kjenner fra andre land snakker i hovedsak norsk, men bytter over til morsmål når de skal si noe som er personlig/viktig med riktige ord for å unngå misforståelser etc. Man har jo rikest ordforåd på sitt eget morsmål, så det er jo helt naturlig at man bytter over hvis man føler at sitt second language ikke strekker til for å utrykke seg som man vil 🙂

Det er et hint om at faren til Zehra ligner/lignet på Petter? Kanskje han er norsk og forlot moren, det ville være grunn til å være skeptisk ovenfor norske menn (ikke at vi vet at hun er det). Kanskje han drev med musikk? I så fall ville det forklare døtrenes interesse men ikke at de aldri snakker om ham, heller ikke i sammenheng med musikken.