Alt handler ikke om rasisme. Gjengen som kom oppførte seg truende. Ingen folk med respekt for sitt eget hjem inviterer truende mennesker inn.

Enig i at hvem som helst ville vært skeptisk til å slippe inn en gjeng folk de ikke kjenner og som oppfører seg utragerende, men jeg tror ikke det er det "heksa" refererer til som rasisme. Jeg tror det heller er måten de håndterte dem på. Var det nødvendig å si "vi har ringt politiet"? De kunne i stedet bare prøvd å roe de ned og så be de vente til de hadde funnet Zehra så hun kunne gi "grønt lys" og slippe de inn. En skal ikke være ukritisk til hvem en slipper inn (mtp bekjentskap, ikke etnisitet), men en trenger ikke å stigmatisere en allerede stigmatisert gruppe.

Ingen vil ha truende folk i sin leilighet.
Men spørsmålet er hvorfor "misforståelsen" i døren oppstår og hvorfor det så fort eskalerer til "truende folk".
Hadde jeg kommet med mine venner (ok kanskje ikke med så mange samtidig) hadde problemet antagelig ikke oppstått, fordi jeg ser lik ut som "sånne som Petter" og snakker samme språk osv. Vi hadde antagelig ikke kommet inn, hvis vi ikke kjente noen på festen og var invitert, men det hadde ikke blitt så fort hissig stemning. Dørvakten hadde spurt oss hvem vi kjente og hadde prøvet å finne denne på festen for å spørre om det var greit osv.
Det er klart at når jeg (eller dørvakten i dette tilfelle) møter en gjeng som er annerledes enn meg og som jeg ikke kjenner fra før, prøver alle automatisk å "forstå" situasjonen så raskt som mulig. Vi gjør dette ved å sammenligne med tidligere erfaringer, eller hva vi for eksempel har lest om slike mennesker eller grupper osv. Så fort som mulig prøver vi automatisk å sette en slik gjeng i en bås. Dette er en hel normal psykologisk ting og som vi trengte tidligere for å overleve og som vi fortsatt trenger for å forstå verden rundt oss. Dette er da selvfølgelig basert på fordommer for vi kjenner de jo ikke. Hvis disse folkene er mørkere i huden enn meg er det fort gjort at det sniker seg inn noen ubevisste rasistiske/kulturelle fordommer jeg har. Da er det fort gjort at jeg som dørvakt ikke sier like rolig "ja, ok, bare vent litt så skal jeg sjekke. Hvem var det som hadde invitert dere?"
Gjengen til Amina merker selvfølgelig på meg at jeg er litt reservert når jeg åpner for dem. Kroppsspråk lyver som regel ikke og blir fanget opp mye fortere enn ordene jeg sier. Når de har opplevd en del avvisning i dører og slikt tidligere er det fort gjort at de fortere blir skuffet/sint/aggressiv og kan oppfatte dette som basert på rasistiske fordommer. I alle fall "sånne som dem, vil ikke ha oss der". I tillegg vil jeg sannsynligvis allerede ha oppfattet Amina og gjengen som truende, uten at de selv føler det slik, bare på grunn av at de var mange og måten de snakker på.
Så ja, jeg er enig med Heksa. Amina er ikke lei seg fordi det ble bråk. At ting eskalerer så fort har å gjøre med fordommer med rasistiske elementer og gjengen til Amina blir sinte fordi de nok delvis oppfatter avvisningen som rasistisk motivert. Hun sier ikke at det samme ikke ville ha skjedd med en hvit gjeng, men jeg er også overvist om at dette eskalerte så fort fordi Aminas og Petters gjeng er så forskjellige, ikke snakker samme språk og med fordommer begge veier, det vi må være klar over at rasisme og opplevelse av rasisme spiller en rolle.

Når de først er blitt truende vil man selvfølgelig ikke slippe dem inn (det var forøvrig ganske aggressiv og oppheta stemning på begge sider her). Spørsmålet er hvilke dynamikker og hvilken kommunikasjon som fikk begge sider til å -bli- så sinte. Hvilke fordommer og forventninger til de andre stilte de to partene som sto på hver sin side av døra med? Hvilke erfaringer hadde de med seg som utgangspunkt til å tolke situasjonen?

@ Heksa. Bra beskrevet!
Det som jeg synes er interessant å se er at det ikke først og fremst er foreldrene. Det er den indre justisen i vennegjengen, her av Moa og Amina, som opprettholder disiplinen i gruppen og sørger for at Nadiya og Zehra blir dratt tilbake "der de hører hjemme". (I Nadiyas tilfelle nok støttet av hennes mor, som Moa bruker på smart måte).

Kanskje problemet er at Nadiya og Zehra truer fellesskapet ved å bryte med normene? Og at de andre må dra dem tilbake for at ikke risikere at alt de har trodd på skal vise seg å falle fra hverandre og ikke være verdt noe mer? Verdiene i fellesskapet er tryggheten, og trygghet er det viktigste av alt for oss mennesker. Hvis vår forståelse av verden rakner, står vi igjen uten mening og sammenheng.

Det er Hernandez sin fest, og han som åpner kjenner åpenbart ikke bandet -så- godt, for da hadde han vel visst hvem Zehra var (Petter har tydeligvis fortalt folk om P+Z ettersom Selma kommer og gratulerer). Han som åpner døra kan derfor ikke vite hvem som er invitert, men istedenfor å prøve å finne ut av det, avviser han dem bare med at «det er ingen Zehra her», som om det er helt utenkelig.

Når jeg har vært på den type fest i studentkollektiv og lignende slippes folk bare inn uten spørsmål utover kvelden, for når fem-seks stk. har invitert alle sine venner og venners venner kjenner man jo de færreste.

Jeg ville heller ikke sluppet inn folk jeg ikke kjenner hjemme hos meg, men nettopp derfor sørger jeg for å ha kontroll og avtaler med de jeg inviterer at de evt. må spørre meg før de inviterer med flere. Ganske stor forskjell.

Jeg havde ikke lukket en så stor gruppe ind til en fest i en lejlighed om de så var 16 Golden Girls.